I miss you love

Remind me why we decided this was for the best.

Jeg håper du har det bra, bestevenn.

In the mood for Christmas

Jeg må begynne å gripe dagen litt mer. Gjøre fornuftige ting. Si til dem rundt meg at jeg er glad i dem litt oftere. Prøve å tenke meg om før jeg blir sur uten at det egentlig er noe å være sur for. Være litt mer takknemlig. Prøve å leve litt mer i nuet. Prøve å trosse sjenansen og dele ut flere klemmer på eget initiativ.

Jah. Jeg tror julestemningen så smått kommer sigende.

Introducing: Paal Audestad

Paal Audestad er en norsk fotojournalist. Selv elsker han Rock'n'Roll - fotografier. Audestad jobber i Aftenposten, og har i tillegg hatt gleden av å være med bandet Kaizers Orchestra rundt om på konserter og turné. Bøyer meg grasiøst i scenestøvet for bildene hans.

PHOTOICON

Det finnes fotomagasiner. Det finnes fotomagasiner som er inspirerende. Det finnes fotomagasiner som kommer med mange tekniske tips, utstyrstester og hvordan du kan skape bedre bilder. I tillegg finnes det fotomagasiner som viser en oppriktig lidenskap for foto. Magasiner som legger vekt på det kunstneriske uttrykket et foto kan ha. Et magasin jeg synes er det ultimate fotomagasinet, er det engelske bladet PHOTOICON. I fare for å drive illegal reklame, her er noen bilder av bladet fra utsiden og innsiden, pluss litt bakgrunn for bildet på forsiden av bladets første temautgave.

Gered Mankowitz. Ah. Han har tatt forsidebildet av Jimi Hendrix på sommercoveret (se over). Temaet er "The Photograph in Rock'n'Roll". Jeg bare elsker det bildet. Når et bilde virkelig engasjerer en, finnes det nesten ikke noe bedre enn å lese om historien bak det - mens man samtidig med jevne mellomrom kaster ydmyke blikk mot bildet, og drømmer at det er en selv som står bak linsa der, i et mørkt studio, en gang for flere titalls år siden, og instruerer rockelegenden til å si "cheese". Mankowitz tok bildet av Jimi Hendrix i 1967. På spalteplass står dette om Jimi Hendrix og coverfotoet:

"By the mid sixties, Jimi Hendrix was regarded as a superstar and master guitar player, admired by all the leading axemen of the day. After a sensational performance at the Montery Pop Festival (1967) followed by star billing at the iconic Woodstock Festival (1969) his theatrical stage presence and left-handed guitar style won him countless prestigious music biz awards - which continued after his premature death. His unusual three-man line up, the Experience, enjoyed a level of success that would not be repeated until the Police trio in the early 1980s. At the peak of his fame (between 1966 and 1970), Hendrix died under unexplained circumstances in a flat in London on September 18th, 1970 - shortly after heading the Isle of Wight Festival".

Fotografen Gered Mankowitz beskrives slik på spalteplass:

"Gered Mankowitz, then already acknowledged as one of the leading rock biz photographers, did two sessions with the guitarist early in his UK career: 1967. Now regarded as modern classics, 'the Mason's Yard Studios' shoots are poignant because Hendrix' genius was cut short in such tragic circumstances."

Gered Mankowitz beskriver bakgrunnen for bildet og rockestjernen slik:

"Gered recollects: 'Jimi's manager, Chas Chandler, first asked me to work with him and we agreed that I would only shoot black & white and that the object was to try and create a serious image of the classic rock hero! He was very easy to work with and arrived at the studio looking the perfect rock star - the clothes he stood up in were the outfits he wore, no stylists or any of the support team that is expected today.' "

Gered Mankowitz om Jimi Hendrix:

" 'He was a very quiet, humble and gentle person at this time, and in spite of our attempts to create a moody and sexy look he laughed a great deal.' "

Bladet inneholder også en serie med pressefotoer av kjente musikkartister gjennom tidene. Artikkelreportasjen er med bilder tatt av forskjellige fotografer i forskjellige tiår. Se og bli betatt. :D

Sober optimism

I dag ble jeg kåret til klassens kilne. Vi hadde kåringer til årboka, og alle fikk ett "adjektiv" eller en beskrivelse av seg selv på en eller annen måte, helst i ett ord, bak navnet sitt på klasselista. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Det er jo ok, for jeg er jo veldig kilen, så det er jo riktig. Jeg bare håper ikke at alle kommer for å kile meg i russetida.

Jeg trodde ikke at jeg ønsket meg så mye til jul i år. Plutselig dukket det opp masse ønsker likevel! I går skrev jeg ned en provisorisk ønskeliste. I fare for å virke kravstor og materialistisk, her er den:

1. Et Canon EOS50D (som jeg kommer til å få det. Optimistisk? Ehh... ja!)
2. En Hägström Jazzgitar H600 (dream, dream, dream...)
3. Snowboard (hvis jeg betaler selv, pakker det inn i julepapir og legger det under treet med egne hender, så...)
4. Langrennsjakke- og bukse.
5. Nydelige sjøgrønne øredobber fra Zuzanna G.
6. Øredobber eller gavekort fra Assesorize.
7. Parfyme: Code Femme fra Armani, Princess fra Vera Wang, Be Delicious fra DKNY.
8. Boblebukse (til vinteraktiviterer, f.eks. snowboard, aking, osv.)
9. Vintermokasiner fra UGG.
10. Jakke fra Acne.
11. Eske til musikk/CDer fra Platekompaniet.
12. Musikk: Bla. Fleet Foxes (mmm... skjeggete fyrer), The Last Shadow Puppets, Glasvegas, The Kooks, Kings of Leon, The Killers +++
13. Filmer: Dirty Dancing Havana Nights +++ (Yeah, klisjé deluxe, men denne er så fin!)
14. Bøker: Et dukkehjem og Vildanden i pocket av Ibsen.
15. Abonnement på Photoicon.
16. Superundertøy.
17. Ridehjelm.
18. Ridehanseker.
19. Sports-bh.
20. Ullgenser fra Kingsland (varm, til å bruke i stallen)
21. Boblevest fra Kingsland, hvit eller svart (varm, som jeg kan ri i).
22. Eventyrbok, mini, av J.K. Rowling.
23. Retro Raybans eller Wayfarers i en kul farge, eller pilotbriller.
24. Klær eller veske fra Topshop eller American Apparell.
25. En søt, blomstrete toalettmappe.
26. Lommebok.
27. Stjernekikkert.

Lista er ikke i prioritert rekkefølge. Disse tingene er noe jeg har hatt lyst til å skaffe meg - så selv om jeg ikke skulle være superheldig å få det i julegave, kommer jeg til å kjøpe meg mye av dette selv i overskuelig framtid. Må bare få tjent inn noen kroner først.

I dag var det plussgrader. Det regnet, damn! Her kommer et utdrag fra boka Bly, av Lars Saabye Christensen:

"Ingen blir våtere i regnet enn jeg. Jeg er en våt katt i Oslo, en søndag ettermiddag, den våren blomsterbudene brukte platåsko og sminke. Det luktet nyfødt løv og gammel parfyme av byen. Det luktet sure desserter og lunkent badevann. Glitnebakken var brattere enn noen sinne. Blodbøken utenfor UB var rød som hjerteslag, jeg hadde aldri sett den slik før. Og jeg visste ikke at Drammensveien kunne være så lang.

Jeg tok trikken det siste stykket og hoppet av ved Olaf Bulls plass. Benkene rundt fontenen var tomme. Selv ikke fyllikene gadd å være ute i dag. Så var jeg i Svoldergate. Jeg hadde ikke nøkkel rundt halsen. Jeg hadde mistet alle nøklene mine.

Jeg halte meg opp trappene. Jeg tok ett trinn av gangen. Gelenderet stod ikke helt støtt. Men veggen hodt. Jeg lente meg mot den. Jeg kom tilbake. Jeg hadde feber. Jeg var tung, tung, jeg var bare en klokke som gikk altfor seint.

Den krokete pekefingeren min ringte på. Jeg ventet. Jeg kunne snu. Jeg kunne ha gått forbi. Det kunne jeg har gjort. Men jeg ventet. Jeg hørte skritt der inne i leiligheten. De lød triste, slik tøfler av og til lyder, sånne tøfler man ikke helt vil kvitte seg med. Jeg telte til treogtjue."

Jeg har lest Beatles og Bly mange ganger. Siden jeg nå er inne i en sånn Beatles-periode, leser jeg stykkevis - fem sider her, to sider der - eller et kapittel enten her eller der. Ren nytelse. De er liksom uten sidestykke i sin sjanger, de bøkene. Jeg liker særlig begynnelsen i Bly, mens jeg så vidt klarte å slepe meg gjennom de to første kapitlene i Beatles. Så i den er resten av boka definitivt best.

Her er et utdrag fra Beatles. Hovedpersonen heter forresten Kim Karlsen. Han og et par kamerater har nettopp blitt invitert til klassefest hos ei jente.

"Seb knipsa tre ganger og lente seg over meg.

- Kjempegreier! sa han og klappa henne på skulderen. Når skal vi komme?

- Syv, sa Cecilie, satt stiv ved siden av meg, stirra rett framfor seg, og jeg banna på at Cecilie, hun var en hard nøtt å knekke, men jeg skulle greie det, det skulle jeg, skulle visst ikke tatt den ølen på Ullevålseter."

Kunne ønske jeg hadde en Kim Karlsen akkurat nå.



Det er utrolig hva som finnes i bokhyllene våre hjemme. For et par uker siden gikk jeg gjennom noen på gjesterommet, og på nattbordet mitt nå ligger også disse bøkene:

Pan, av Knut Hamsun (1974)
Kjærlighetens veier, av Johan Falkberget (1975)
Marx i ett bind, fra Pax Forlag (1973)
Du, menneske, av Marit Paulsen (1972)
Sofies verden, av Jostein Gaarder (1994)

Jepp, er optimistisk av natur. Men i går begynte jeg så smått på Pan. Er ganske stolt.

Calvin & Hobbes... Me like.

Scarfomania

I går ryddet jeg i skjerf. Det ble en del bretting. Jeg måtte bare gjøre noe med skuffen i gangen. Den holdt på å flyte over med votter, luer, skolisser, skosåler, solbriller, refleksvester, og, ja, skjerf. Det tøt ut alle veier. Jeg tror jeg har noe som kan kalles skjerfomania. I skuffen lå det 22 skjerf. Sist jeg var ute og skulle handle klær, endte jeg opp med å kjøpe fire (4) skjerf i steden for det jeg egentlig skulle ha, som var vintersko. De jeg kjøpte er de fire øverst på bildet. Jeg tror det helt øverst til venstre kommer til å bli mitt nye yndligsskjerf, uten at jeg egentlig burde favorisere eller gjøre forskjell på noen her. Skjerfbruken har egentlig bare eskalert de siste årene. Jeg har alltid likt å bruke dem, som et nødvendig assesoir. Skjerf går til (nesten) alt! Den eneste settingen jeg egentlig ikke kan se for meg selv gå med skjerf er til ballkjole eller i syden. Jeg kan imidlertid begrense meg, det har ikke gått helt over styr. Men i det siste har jeg merket at jeg har store problemer med ikke å kjøpe skjerf når jeg er ute og handler.

For tida er jeg inne i en Beatles- periode igjen. Beatles, altså den brilliante boka skrevet av den eminente forfatteren Lars Saabye Christensen, er en slik bok jeg kan slå opp i bare for estetikkens skyld. For inspirasjon, for god litteratur, for utmerkede skildringer og for å drømme meg bort.

I dedicate...

Jeg tenkte jeg skulle dedikere det første innlegget i bloggen til Torkjell og Edvald Boasson Hagen. Torkjell fordi han inspirerte meg til å begynne å blogge. Og så er han jo så klart en kjernekar. Når det gjelder Edvald Boasson Hagen... eh... jo, han er fetteren til naboen på nabogården. Regner med at han er en knakanes fornuftig kar. Forhistorie: Det var liksom slik at etter at jeg erklærte meg som fan av den lovende syklisten på facebook, lovte jeg på en måte at jeg skulle skrive noe om ham dersom jeg opprettet en blogg. Her er litt fakta: Boasson Hagen er et stort norsk sykkeltalent som i år sykler for det amerikanske elitelaget Team Columbia. Han har vunnet masse og er en av våre mest lovende unge norske elitesyklister. Ehh. Ja. Enough said?

En merkelig følelse å skulle skrive blogginnlegg. Det er liksom slik at tankene går mye raskere enn jeg klarer å skrive. Ofte tenker jeg hvordan blogginnlegget skal se ut lenge før jeg faktisk får skrevet ned noe som helst. I hodet blir alt veldig fantastisk. Flott og klingende. Til og med før denne bloggen ble opprettet, tenkte jeg på innlegg jeg kunne skrive. Helt ned til setningsoppbygging og avsnitt jeg kunne ta med. Når det imidlertid kommer til stykket, er det ikke så lett likevel. Øvelse gjør vel mester!